Nå er det en og en halv uke siden jeg brakk ryggen, og endelig har jeg energi til å fortelle hele historien om hva som skjedde:
Jeg og min tyske venninnne Saskia var på ridetur med Pedro og hennes hest, og våre fire hunder, Itmy, Dobby, Amy og Maya. Vi hadde tidligere trava og gallopert sakte på jordene uten no problem. Pedro er en 18år gammel ridehest, søtog snill på alle måter, men en eldre kar uten mye sprell og fanteri. Vi hadde tidligere ridd denne turen flere ganger før, og det var ikke no problem. Kikka ikke på noe, var ikke skvetten eller redd.
Halvveis over jordet så snubler han litt, og jeg tror han fikk litt vondt når dette skjedde og at han derfor ble forvandla til en rodeo-hest. Jeg hadde ikke sjangs til å holde meg på, og jeg skjønte fort hvor det bar, men tenkte at det var jo ikke den verste plassen å falle av siden vi var på et stort gressjorde. Jeg faller fremover ned forran skuldra til Pedro og allerede her hører jeg en crunshy lyd, og når jeg treffer bakken hører jeg det en gang til. Jeg ligger på bakken, og Pedro tråkker på meg i brystet. Da kjenner jeg hvor vondt det er, og det første jeg tenker er: Faen, nå ble jeg lam. Det var så sinnsykt vondt! Jeg tenker at jeg er nødt til å prøve å bevege armene, det klarer jeg. Og jeg kjenner at jeg kan bevege tærne. OK, jeg er ikke lam. Men det er en smerte jeg ALDRI har vært i nærheten av. Saskia kommer løpende til meg. Jeg er grønn i ansiktet, skjelver og VELDIG svett. Ho ser at jeg ikke er normal, spør hvor jeg har vondt og om jeg klarer reise meg. Jeg forklarer at jeg aldri har hatt så vondt noen gang. Selvfølgelig har ingen av oss med seg mobil, så ho tar med seg hestene og løper de siste 500meterne til stallen. Mens jeg ligger igjen på jordet løper Dobby rundt meg og bjeffer og er tydelig redd, mens Itmy legger seg ned inntil meg, helt rolig og helt forsiktig. Det er kaldt og ho gjennomfører den beste fellesdekken i sitt liv ved siden av meg.
Saskia kommer lpende tilbake og sier at ambulanse er på vei. Rett etterpå kommer en av de andre damene på stallen med bilen sin for å hjelpe. Ho er fysioterapaut og tar på forskjellige steder for å prøve å hjelpe til. Det er BARE vondt. Flere fra stallen kommer, jeg syns det er jæææævlig flaut! Ambulansen kommer, og der er det selvfølgelig 4 unge menn som ikke er direkte stygge, og ingen av de er spesielt gode i engelsk. Jeg er fremdeles veldig svett, så når de spør om å se på magen og ryggen min er jeg ikke veldig fornøyd med kombinasjonen bleik og svett hud. Men jeg ha så vondt så det får gå. De skjønner fort at jeg ikke er en grinete unge som har litt vondt, men at jeg må legges på båre og inn i ambulansen. Turen over jordet er TORTUR! Det er humplete, og hver hump er som kniver inn i hele ryggen. Jeg har ikke grått enda, men på den turen er det like før.
På stallen stopper vi litt for da har en lege kommet med bil for å møte oss. Han minner meg om en litt kraftig Hitler, med skjegg istedet for barten. Han er snill og gir meg lystgass. Den hjelper lite på smertene, istedet blir jeg litt rusa og fjollete. Utenfor er det mange folk, og det eneste jeg klarer tenke på nå er hvor dust jeg må se ut, at det føles litt overdrevet med ambulanse, at jeg burde vaska håret før jeg dro i stallen og at de som jobber i ambulansen burde være bedre i engelsk. Legen sier at jeg må på sykehuset så vi kjører. Hele veien tenker jeg hvor sykt gode snapchats og instagrambilder de kunne tatt av meg.
På sykehuset står det 15personer klare til å ta meg imot. Fem leger, fem sykepleiere og fem studenter. Alle snakker tysk før ambulansefolkene sier at jeg er norsk. Da sier den ene legen: Forstår du svenka? JAAAA! Lykken er når en lege på et tysk sykehus er svensk. De sjekker ALT! Og de må klippe opp klærne mine. Dette må være litt alvorlig hvis de klipper opp klærne mine sånn som på akutten. Jeg må ta ultralyd på hele magen og brystet siden hesten tråkka der, jeg er relativt ok, bortsett fra at venstre nyre blør litt. Jeg må ta CT og røntgen, få en finger i fua, bli nudga overalt for å sjekke at jeg ikke har nerveskader, inkludert i tissen. Jeg har fått masse morfin så heldigvis har jeg det fint nå. Legen sier at det ser bra ut. Herregud tenker jeg: har jeg kjørt ambulanse fra et jordet også ser alt bra ut? Pinlig!
I mens sitter Ole og Saskia på venterommet. Han skjelver visst. En sykepleier henter Ole og sier at alt er bra med meg, og lettet blir han med henne til meg.
Når han ser meg er jeg redd og jeg griner en del. Legen har just fortalt meg at jeg har to brudd i ryggen og at jeg kanskje må opereres. Ole blir veldig stiv og streng i ansiktet. Jeg slutter å grine for jeg fikk mer morfin og er litt rusa. Ole besvimer! Han ligger rett ut i et sekund, men så er han normal igjen. Han er visst veldig glad i meg han der <3 Jeg må ikke opereres sier legene, Ole blir litt roligere, og jeg er letta, men tenker mest på hvor morsom min tale i bryllupet vil bli etter dette. Jeg har tydeligvis fått en del morfin.
De kjører meg opp på ett rom hvor jeg må bli i fire netter. Disse dagene får jeg masse smertestillende, noe som gjør at jeg noen ganger blir fryktelig kvalm og dårlig. Jeg vil mye heller ha vondt enn å ligge flere timer å være kvalm. Etterhvert får jeg en somvenninne. Ho er ofte naken og veldig lite sjenert. Jeg liker det ikke. Ole, Saskia og Pedros eier er ofte på besøk, men likevel går disse dagene helt forferdelig sakte. Maten gjør at jeg blir kvalm, og de siste dagene orker jeg ikke spise no ant enn et rundstykke med smør. Det eneste jeg vil er å komme hjem til mann og barn.
På fredagen kan jeg få dra hjem. Bilturen hjem er tortur. Det gjør kjempevondt og jeg må grine en del. Vel hjemme er det absolutt verdt det. Å ligge i egen seng, med to italienere og verdens beste kjæreste er absolutt verdt det.
De neste dagene blir jeg bedre og bedre, men jeg er fremdeles avhengig av en del smertestillende, selv om mengden har gått kraftig ned. Akkurat nå er Kristine på besøk hos meg, så jeg må nesten bruke litt tid på henne nå, så kan jeg heller skrive hvordan vi har hatt det når ho drar hjem i morra.
L8R!
