Strikkedilla og veggiser

Orker ikke skrive stort annet enn at jeg klarte gå lang tur denne helga, dyran har kost seg masse og jeg har strikka:)

Pannebånd til Simble, med refleks :)

Ipod trekk til pappa?

Vinflasketreff av restegarn

 I tillegg har Ole laga grønnsakssuppe til meg (og jentene) i dag. Ole syns det er gøy å se om de vil spise alt de blir tilbudt, og JA, det gjør de:)

Tiggeblikket

 

Dobby blir tilbudt bønner

Dobby spiser bønner:)

Fineste fine <3

De syntes faktisk at det var så godt at når de fikk tilbudet om grønnsak eller pølse, så valgte de grønnsak. Ikke god nok test tenker du? Jo da, vi testa til sammen ti ganger (n=10) og de valgte grønnsaken HVER gang. Tror jeg lett kunne fôra de på grønt:)

Gulla...

...den andre  Harry Potter karakteren i treningsgjengen, og den nye valpen til Laila. Lille søte Gulla er en Lancashire heeler, og den nye treningskameraten til Lailas eldste sønn. Ho er så skjønn og liten, og det er mega kjipt at jeg ikke får møte ho nå som ho før om leeeenge til.


Gulla Syvertsen <3

Laila har allerede Janto, verdens snilleste og fineste Terv. I tillegg til å være en kjekk kar er han også en fantastisk LP-hund med mye motor, men han sikler litt for mye og har litt for mye pels... ;)



Storebror og lillesøster

 Siden jeg bare ligger her og gror og ikke får sett lille Gulla med det første, så strikka jeg en genser til henne i samme stil som mine to har fått seg (bilde av verdens fineste italienere i matchende genser kommer). Håper bare den passer... Ho er jo litt breiere og kraftigere enn mine to (for å si det forsiktig), så jeg justerte litt på oppskriften, i håp om at den skulle sitte bedre... Vi får se åssen det blir. Jeg posta genseren i går, så da har ho den vel i morgen eller lørdag forhåpentligvis.

Genseren

 

Jeg drømmer om...

Mens jeg ligger her på sofaen og gror, så tenker jeg mye på en ting...KAKEMENN! Sarah fortalte meg at Liebermann kakemennene nå er i butikken i Kristiansand, og siden da er det eneste jeg tenker på (mellom tysken og strikkinga) kakemenn, og at jeg har lyst til å spise kakemenn og drikke sjokolademelk. Åååå det er godt, og det er så jul som du får det.

Kakemenn <3

Men, siden jeg har brukket ryggen kan jeg ikke spise alt jeg har lyst på lenger, for nå kan jeg ikke gå ut på en joggings etter å ha fråtsa. Jeg vil jo helst ikke blir mega svær til jul, men jeg har allikevel så sykt lyst på kakemenn... Jeg tenker mye mer på godteri og drittmat enn noen gang, og jeg tror det er fordi jeg ikke får trent, og at kroppen liksom er inni i en "ikke-trene-men-spise-dritt"-periode. Drit ass! Jeg kjenner jo at lårene har mista masse muskler allerede, og at det ikke er fast lenger. Håper bare det ikke blir som når jeg hadde kyssesyka og kunne dra i huden på låret, også bare fulgte huden med, akkurat som man drar i kinnet. Æsj!

Så om noen har på seg spanderbuksene så send meg gjerne noen Liebermann Kakemenn!!!
Adressa er: Twenteweg 41, 48161 Münster

*krysser fingrene*

Ferdig strikka

Ja, da er to strikkeprosjekter sendt med posten. Den ene til lille Tiril, "tantebarnet" mitt og datter til Hilde og Eivind. De kommer kanskje også på besøk til oss om en måned!!! Wiii, lykke!!! Men uansett, jakka til Tiril er en telemarkjakke strikka i Drops sitt Baby Alpakka Silk garn, og det er deilig mykt og skal ikke loe eller klø. Perfekto!



Tiril <3

I den andre pakka ligger Mariusgenseren til min søte kusine Julie. Den er egentlig en konfirmasjonsgave og jeg strikka en til henne tidligere i år, men den ble for liten så den ble mammas i stedet. Håper derfor at denne passer og faller bedre i smak Julie:)

Lengre og videre variant av Mariusgenseren.

 Da er to prosjekter som har tatt ett par uker ferdig, så nå starter jeg opp med to nye hemmelig prosjekt. Det er gaver til to fine folk så jeg holder det hemmelig enn så lenge, men jeg kan si at det er en genser og en interiørartikkel:) I mellomtiden fortsetter jeg på min egen Mariusjakke. Bilde kommer så fort jeg husker hvor jeg la det:/

Nå skal jeg fortsette med tyskoblig :( L8R

Lørdag

Ja, her skjer det ikke stort annet enn at jeg ligger på sofaen og går tur ett par tre ganger i løpet av dagen. Når jeg ligger på sofaen går det for det meste i strikking siden min skolemotivasjon er fullstendig borte. Men jeg får jo strikka en del da. I går fikk Mette pakka i posten med Fanagenseren til Herman, og i tillegg skal jeg sende telemarkjakka til Tiril og Mariusgenseren til min søte kusine Julie på mandag :) Jeg skal dampe de og ta bilder av de i morgen, akkurat nå orker jeg hvertfall ikke bevege på meg.


Mitt fine "tantebarn" Herman i ny Fanagenser. Germs <3

Nå som jeg er ferdig med de tre prosjektene skal jeg begynne med to julegaver, til hvem er hemmelig. I tillegg så holder jeg jo på med min Mariusjakke i grå og gammelrosa så jeg legger nok med noen bilder av den også i morgen.

Ellers så har UiA vært veldig behjelpelige og ordna det sånn at jeg får ta muntlig eksamen selv om jeg ikke får dratt hjem for å holde de to tyske foredragene. I stedet skal jeg ha to telefonsamtaler med de to lærerne i starten av november. Godt å vite at ryggen ikke ødelegger alt!

 I dag har Ole også vært og sendt Isabelles bursdagsgave, dog noe forsinket... Håper gavene faller i smak og at tollvesenet ikke ruger for lenge på den:) Og når jeg så den fine Disney eska så var det jo ikke tvil om at jeg måtte sende gaven i en sånn. For de som ikke vet det så går det to Disney cd'er på repeat i Isabelle sin bil:)



Forsinka gave til Simble.

Men uansett, Gratulerer med dagen på etterskudd fineste lille Isabelle:)


Resten av dagen skal jeg fortsette å ligge her, strikke litt, Ole er og svømmer, barna koser seg med tygg og i ettermiddag skal vi gå en litt lengre tur:)

HOOOI!

Status presens

Jeg er lei! Jeg er veldig veldig veldig lei!!! Det er nå 18dager siden jeg tok salto over vesle Pedro, og på mandag var jeg på røntgenkontroll hos min nye lege. Han sier at det ser bra ut og at alt er som det skal, til og med bedre enn det pleier være etter to uker:) Men det betyr ikke at jeg ikke blir møkkalei av å ligge hele tia. Jeg klarer jo gå litt turer, og var seinest i går en tur på markedet. Problemet er at jeg blir svimmel og sliten av å gå. Når jeg var på marked måtte en av damene i salgsboden gi med vann for ho syns jeg var så hvit i ansiktet. Jeg er ikke skapt for å være så rolig og forsiktig. Alle som kjenner meg godt vet at jeg har elendig kroppskontroll, og derfor er det et under at jeg ikke har falt eller slått meg mer siden denne "episoden".

Min nye lege sa at de to brukne ryggvirvlene er 1/5 forkorta, og at de ikke har sklidd ut eller krympa mer på disse to ukene. Det er visst et veldig godt tegn. Noe hadde til og med begynt å gro allerede sa han. Jeg ble glad, men det er likevel leeenge til jeg er helt frisk igjen. Han sa at hvis jeg var flink ville smertene være borte om et par uker, og at hvis det fortsatte slik ville "delene" være grodd sammen, men ikke sterke, om fire uker. Det er fire uker for lenge. Men ja, jeg kunne hatt uflaks og blitt lam, så jeg bør vel ikke klage. Men jeg gjør det selv om:(

Virvlene mine <3

Etter å ha snakka med Ole på tur i dag kom vi frem til at jeg sikkert har blitt kortere også nå:( sikkert bare 176cm og ikke 176,5cm. Jeg er så lei! Unner ingen dette. Det er det kjedeligste jeg har vært ute for, og det blir ikke bedre når all motivasjon for å gjøre tysk/være hyggelig/glad er borte...

På toppen av det hele fikk jeg i dag startnummeret til Herning. Det gjorde ikke saken bedre! 9 italienere, 6 tisper. Det føles som om alle verdens guder peker og ler. Glad jeg ikke er religiøs og bruker tid på den slags, for sånn skal ikke guder være...

Lektor Henriksen

Da har jeg hatt besøk av min besteste venninne Kristine. Ho dro på lørdagsmorgen, og siden da har formen blitt dårligere, rett og slett fordi jeg savner henne fryktelig masse! Selv om jeg var lettere handikapet denne uka så tror jeg ho hadde det ganske greit, og at ho likte at det gikk i et rolig tempo.

Mens hun var her har vi spist boller, vært på marked, sett på Game of Thrones, ledd masse, spist myyye pizza, vært i dyrebutikk, men mest av alt STRIKKA! Vi har strikka som noen gale samtidig som vi har snakka og kost oss. Når jeg tenker etter så er strikking med Kristine noe av det beste jeg vet om, og det jeg savner mest. Det var faktisk Kristine som i det hele tatt fikk meg til å begynne og strikke, og ho lærte meg det meste og siden det har jeg vært hekta:)

Kristine på vei hjem fra fest (med medbrakt stol)

For de av dere som ikke kjenner Lektor Henriksen så kommer historia her:


Live/Life

Første dag på UMB sitter jeg ved siden av Kristine mens det er velkomstkonsert/ mann med kassegitar for alle studentene på IMT ved UMB. Det jeg husker var at alle fikk en undersøkelse de skulle svare på, og da så jeg hva Kristine svarte, ergo visste jeg en del om henne uten engang å snakke til henne. Bortsett fra dette så hadde vi ikke så mye kontakt det første halvåret. Vi snakka selvfølgelig sammen når vi traff hverandre, men ho bodde på Jubilo (eller Inferno), mens jeg bodde på Mølla med Nina/The Pug. For de av dere som kjenner Pentagon så er det ikke store avstanden, men altså 300meter føltes langt. På mølla bodde jeg og Nina sammen med Chao, en kineser som gjerne vaska doen med en klut, også rett på kjøkkenet med samme kluten. Vi syns det var ganske ekkelt så vi ville flytte. Vi fant oss Mebu sammen med Live, Kristin og Kristine. Kristine stakkars, hun bodde baaaare med utvekslingsstudenter, deriblant en fra Peru som hadde konstant ståtiss. Ikke rart hun følte jeg utrygg!


Nina/The Pug

Kristin aka SPREKING!

Vi fem ble boende sammen i ca ett år, og der hadde vi det MEGAgøy. I løpet av dette året fikk jeg lille Itmy, ble godt kjent (og til slutt bestevenn) med Kristine, gikk turer rundt Smebøl, Live skuffa snø i BHen, Nina kjefta på homofile, Kristin var TOILATT og jeg gjorde det relativt dårlig på skolen. Mens vi bodde her så sov jeg og Kristine sammen hver natt i nesten ett halvt år og vi dro på chartertur til Egypt.

Etter sikkert 300 urinveisinfeksjoner på grunn av kulde i Mebu flyttet jeg, Nina/The Pug og Kristine til Pjamasfest. Mens vi bodde der ble jeg sammen med Ole, Nina fikk Fivel, mens Kristine fortsatte i samme tralten med Joe :P

 

Kristine og Nina har pynta seg

Pjamasfestjentene!!! Her er vi hjemme hos familien Henriksen for å feire Kristines bursdag.

 Vi tre hadde det kjempefint sammen, og det var så deilig å bo ett sted hvor vi kunne ha to hunder, vi trengte ikke fryse, Nina kunne ha kleine øyeblikk med naboen/sjefen og vi kunne spionere på bot-læreren. For meg var det jo veldig praktisk at Ole bare bodde 5min ifra oss, så det ble jo myyye Ole, og mindre Kristine enn hva det var i Mebu. MEN, Kristine er jo en forståelsesfull person som skjønte at jeg ville være med Ole. Nina likte best at vi hang i Pjamasfest, for da kunne ho le hver gang jeg ikke skjønte hva Ole da:)

Men så måtte vi bli voksne... Jeg og Ole kjøpte oss Eco, Nina fikk Magnus x 2 inn i Pjamasfest, og Kristine kjøpte seg egen leilighet. Heldigvis skjedde dette under høsten på vårt fjerde år, PED året, noe som gjorde at vi traff hverandre hver dag når det var samling, pluss at vi startet opp med strikkekvelder.


Kristine, Ina og meg på tur til Finse med ped-en

Men nå bor jeg i Tyskland, og Kristine, flink som hun er, har fått jobb på Katten i Bergen. Lektor Henriksen kommer seg frem her i verden (selv om ho er gul)! Da det ble bestemt at jeg og Ole skulle gifte oss så var det klart at forloveren skulle være Kristine (og Sarah). Jeg håper bare at ho er like snill so ho pleier ;)


Det var oss veldig veldig kort oppsummert. Kjempeglad i deg Kristine, og takk for besøket og hjelpen jeg fikk:)

Brukket rygg!

Nå er det en og en halv uke siden jeg brakk ryggen, og endelig har jeg energi til å fortelle hele historien om hva som skjedde:

Jeg og min tyske venninnne Saskia var på ridetur med Pedro og hennes hest, og våre fire hunder, Itmy, Dobby, Amy og Maya. Vi hadde tidligere trava og gallopert sakte på jordene uten no problem. Pedro er en 18år gammel ridehest, søtog snill på alle måter, men en eldre kar uten mye sprell og fanteri. Vi hadde tidligere ridd denne turen flere ganger før, og det var ikke no problem. Kikka ikke på noe, var ikke skvetten eller redd.

Halvveis over jordet så snubler han litt, og jeg tror han fikk litt vondt når dette skjedde og at han derfor ble forvandla til en rodeo-hest. Jeg hadde ikke sjangs til å holde meg på, og jeg skjønte fort hvor det bar, men tenkte at det var jo ikke den verste plassen å falle av siden vi var på et stort gressjorde. Jeg faller fremover ned forran skuldra til Pedro og allerede her hører jeg en crunshy lyd, og når jeg treffer bakken hører jeg det en gang til. Jeg ligger på bakken, og Pedro tråkker på meg i brystet. Da kjenner jeg hvor vondt det er, og det første jeg tenker er: Faen, nå ble jeg lam. Det var så sinnsykt vondt! Jeg tenker at jeg er nødt til å prøve å bevege armene, det klarer jeg. Og jeg kjenner at jeg kan bevege tærne. OK, jeg er ikke lam. Men det er en smerte jeg ALDRI har vært i nærheten av. Saskia kommer løpende til meg. Jeg er grønn i ansiktet, skjelver og VELDIG svett. Ho ser at jeg ikke er normal, spør hvor jeg har vondt og om jeg klarer reise meg. Jeg forklarer at jeg aldri har hatt så vondt noen gang. Selvfølgelig har ingen av oss med seg mobil, så ho tar med seg hestene og løper de siste 500meterne til stallen. Mens jeg ligger igjen på jordet løper Dobby rundt meg og bjeffer og er tydelig redd, mens Itmy legger seg ned inntil meg, helt rolig og helt forsiktig. Det er kaldt og ho gjennomfører den beste fellesdekken i sitt liv ved siden av meg.

Saskia kommer lpende tilbake og sier at ambulanse er på vei. Rett etterpå kommer en av de andre damene på stallen med bilen sin for å hjelpe. Ho er fysioterapaut og tar på forskjellige steder for å prøve å hjelpe til. Det er BARE vondt. Flere fra stallen kommer, jeg syns det er jæææævlig flaut! Ambulansen kommer, og der er det selvfølgelig 4 unge menn som ikke er direkte stygge, og ingen av de er spesielt gode i engelsk. Jeg er fremdeles veldig svett, så når de spør om å se på magen og ryggen min er jeg ikke veldig fornøyd med kombinasjonen bleik og svett hud. Men jeg ha så vondt så det får gå. De skjønner fort at jeg ikke er en grinete unge som har litt vondt, men at jeg må legges på båre og inn i ambulansen. Turen over jordet er TORTUR! Det er humplete, og hver hump er som kniver inn i hele ryggen. Jeg har ikke grått enda, men på den turen er det like før.

På stallen stopper vi litt for da har en lege kommet med bil for å møte oss. Han minner meg om en litt kraftig Hitler, med skjegg istedet for barten. Han er snill og gir meg lystgass. Den hjelper lite på smertene, istedet blir jeg litt rusa og fjollete. Utenfor er det mange folk, og det eneste jeg klarer tenke på nå er hvor dust jeg må se ut, at det føles litt overdrevet med ambulanse, at jeg burde vaska håret før jeg dro i stallen og at de som jobber i ambulansen burde være bedre i engelsk. Legen sier at jeg må på sykehuset så vi kjører. Hele veien tenker jeg hvor sykt gode snapchats og instagrambilder de kunne tatt av meg.

På sykehuset står det 15personer klare til å ta meg imot. Fem leger, fem sykepleiere og fem studenter. Alle snakker tysk før ambulansefolkene sier at jeg er norsk. Da sier den ene legen: Forstår du svenka? JAAAA! Lykken er når en lege på et tysk sykehus er svensk. De sjekker ALT! Og de må klippe opp klærne mine. Dette må være litt alvorlig hvis de klipper opp klærne mine sånn som på akutten. Jeg må ta ultralyd på hele magen og brystet siden hesten tråkka der, jeg er relativt ok, bortsett fra at venstre nyre blør litt. Jeg må ta CT og røntgen, få en finger i fua, bli nudga overalt for å sjekke at jeg ikke har nerveskader, inkludert i tissen. Jeg har fått masse morfin så heldigvis har jeg det fint nå. Legen sier at det ser bra ut. Herregud tenker jeg: har jeg kjørt ambulanse fra et jordet også ser alt bra ut? Pinlig!

I mens sitter Ole og Saskia på venterommet. Han skjelver visst. En sykepleier henter Ole og sier at alt er bra med meg, og lettet blir han med henne til meg.

Når han ser meg er jeg redd og jeg griner en del. Legen har just fortalt meg at jeg har to brudd i ryggen og at jeg kanskje må opereres. Ole blir veldig stiv og streng i ansiktet. Jeg slutter å grine for jeg fikk mer morfin og er litt rusa. Ole besvimer! Han ligger rett ut i et sekund, men så er han normal igjen. Han er visst veldig glad i meg han der <3 Jeg må ikke opereres sier legene, Ole blir litt roligere, og jeg er letta, men tenker mest på hvor morsom min tale i bryllupet vil bli etter dette. Jeg har tydeligvis fått en del morfin.

De kjører meg opp på ett rom hvor jeg må bli i fire netter. Disse dagene får jeg masse smertestillende, noe som gjør at jeg noen ganger blir fryktelig kvalm og dårlig. Jeg vil mye heller ha vondt enn å ligge flere timer å være kvalm. Etterhvert får jeg en somvenninne. Ho er ofte naken og veldig lite sjenert. Jeg liker det ikke. Ole, Saskia og Pedros eier er ofte på besøk, men likevel går disse dagene helt forferdelig sakte. Maten gjør at jeg blir kvalm, og de siste dagene orker jeg ikke spise no ant enn et rundstykke med smør. Det eneste jeg vil er å komme hjem til mann og barn.

På fredagen kan jeg få dra hjem. Bilturen hjem er tortur. Det gjør kjempevondt og jeg må grine en del. Vel hjemme er det absolutt verdt det. Å ligge i egen seng, med to italienere og verdens beste kjæreste er absolutt verdt det.

De neste dagene blir jeg bedre og bedre, men jeg er fremdeles avhengig av en del smertestillende, selv om mengden har gått kraftig ned. Akkurat nå er Kristine på besøk hos meg, så jeg må nesten bruke litt tid på henne nå, så kan jeg heller skrive hvordan vi har hatt det når ho drar hjem i morra.

L8R!